Drømmen om et hjem

Feriemodus? Bostedsløse, uteliggere og rusmisbrukere er aldri i feriemodus. Hver dag er en kamp. Et av menneskets primærbehov, er å ha et trygt hjem. Det er ikke alle forunt, selv ikke i Trondheim. Visste du at det er omtrent 350 bostedsløse i byen? Du ser ikke hvor de sover, men de er der. Samtidig bor hundrevis av rusmisbrukere under svært kritikkverdige forhold på rene oppbevaringsanstalter. Rusmiljøet kaller Valøya «livets endestasjon». Mange bor heller ute, enn der. Nå står en ny oppbevaringsanstalt snart ferdig; nye Jarleveien 10. 44 boliger for «aktive rusmisbrukere». En ny rekrutteringsarena. Vi har møtt Jan Rune, som bodde under ei bru, men som nå har en egen borettslagsleilighet gjennom suksessprosjektet Housing First. Vi har møtt Bjørn-Inge, som nekter barnebarna å komme på besøk på Valøya. Rolf Erik og mange andre som sover ute. Torbjørn og Karin som sitter oppgitte og maktesløse på Tiller Helse- og velferdssenter. Vi har snakket med Rådmannen, politikere, fagledere, prosjektledere, og mer til. Og hva skjer med akuttplasser i sentrum hvis Frelsesarmeen ikke får tilslag på sitt anbud? Les de sterke historiene over ti sider fra byens bostedsløse og rusmisbrukere.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Unnis briljante venner

I fjor høst fortalte Unni Sørå om sin ensomhet i Ukeadressa. Saken ble hovedoppslag, Unni fikk mye oppmerksomhet, og Venneklubben Trondheim fikk en mengde nye medlemmer. I året som fulgte dokumenterte Lena Knutli og jeg hvordan hennes hverdag endret seg. Unni fant nye venner, som var der for henne, på gode og vonde dager. De hjalp henne gjennom sorgen over hennes fars død. Og hun fikk treffe verdensstjernen Sting bak scenen på Olavsfestdagene, ved hjelp av sin nye venninne, Heather. Denne reportasjen sto på trykk for et par uker siden. Her forteller vi videre på Unnis historie, og hva ekspertene mener vennskap betyr for oss.

Unni-oppfølger, Uke, s.1-2 Unni-oppfølger, Uke, s.3-4 Unni-oppfølger, Uke, s.5-6 Unni-oppfølger, Uke, s.7

Lever for de døde

Hvis din kjære hadde omkommet og blitt ille tilredt, ville du sett et reparert ansikt en siste gang, eller hadde det vært nok med en hånd? «En time etter kommer barna. Datteren er fylt av angst. Hun får etter hvert hentet nok kraft i seg selv til å gå inn til pappa. Hun legger den lille hånden sin på hodet hans. Gavene og kortene de har laget på SFO blir lagt ned i kisten. Dagen etter ønsker de å se ham en aller siste gang. Det er en helt annen jente som kommer. Barna vet at han ser fredfull ut. De skrur ned hver sin skrue i kistelokket. En liten hånd banker varsomt på kisten. «Farvel, pappa».

LEver for de døde, s.1-2 LEver for de døde, s.3-4 LEver for de døde, s.5-6 LEver for de døde, s.7-8

Les saken i Adresseavisen

Gjeterne i skolegården

«Første friminutt. Brage skal ta på seg den oransje vesten først i langfri. Likevel reiser de tolv år gamle øynene langs veggene, gjennom krokene, bak klatrestativet, inn i innhuket foran inngangen. Mobbing i skolegården er redusert. De ensomme vandrerne går ikke lenger alene. Fysisk aktivitet blomstrer, og i førersetet sitter barna selv». Foto: Ole Martin Wold.

TL-programmet, Byavisa, forside TL-programmet, Byavisa, s.1-2 TL-programmet, Byavisa, s.3