Tekstutdrag

Utdrag fra reportasjen «Noen høyere», som sto på trykk over 12 sider i Ukeadressa i januar 2015. Her skildret vi en auksjon i Klett samfunnshus.

Elvis’ oppstandelse

En auksjon varer i timevis. Uten pause. For anledningen – Elvis Presleys 80-årsdag – er det likevel klart for en gjesteopptreden på scenen.
En dresskledd herre kliver stolt opp med en grå kasettspiller påklistret huskelapper. Han mumler noen ord om Elvis, og trykker play. Forsamlingen venter på «kongen», men ut av høyttalerne strømmer andakt fra radio P1. Forlystelsen er stor blant publikum idet herren krumrygget og febrilsk forsøker å få orden blant huskelappene. Med ett er kongen tilbake i bygget, og herren peker bredbent mot publikum, mens Elvis imiteres med bravur.
Når applausen omsider stilner, tar herren frem Elvis’ første utgivelse på LP.
– Den her skal under hammeren, og den er signert. Den er signert «Klett 2014». Nei, forresten, 2015 står det her ja. Jaja, den er signert av meg da, men allikevel, flirer kongen.
Han viser seg å være Arne Waldemar Olsen (74), medlem av Miljøpartiet De Grønne og varamedlem i Bystyrets Helse og velferdskomitée i Trondheim kommune.
– Jeg opptrådte som Elvis på Studentersamfundet allerede i 1959 jeg, sjø, under navnet «RockeRodan», oppkalt etter ei japansk øgle, forteller han etter seansen.

Ti tusen i lomma

Et is-skap fra midten av 1800-tallet, forgjengeren til dagen kjøleskap, står oppstilt foran scenen. Midt i salen sitter to kompiser, Helge Lian (26), og Lars Ivar Dahl (45). Førstnevnte har kjørt tjue mil fra Malm i Nord-Trøndelag, i ens ærend auksjonen. Dahl har han plukket opp i Stjørdal. Lian kjøper inn varer både til sin personlige samling, og bruktbutikken sin på Verdalsøra. Is-skapet blir hans for tretten hundre.
– Dette er et fantastisk eksemplar. Jeg samler på sjeldne antikviteter fra 1700 og 1800-tallet, så det går med noen tusen i måneden på auksjon, sier han.
Kompisen, Dahl, har hamstret militæreffekter, kniver, boltlåser, radioer og annet krimskrams hele kvelden. Skytteltrafikk mellom auksjonsvalsen og bilen.
– Jeg tok ut «bare» ti tusen i dag. Jeg har 70-80 militærhjelmer fra andre verdenskrig hjemme, og noe av det jeg kjøper her, selger jeg videre med påslag. Da kan jeg kjøpe flere hjelmer, sier han.
Dahl lener seg frem på stolen. Nå kommer en av radioene han har ventet på. Han slår til, og spankulerer nok en gang frem for å hente fangsten.

Utdrag fra reportasjen «Fotsoldat i rusens rike», som sto på trykk over åtte side i Sorgenfri oktober 2014. Her fulgte vi Uteseksjonens Camilla Wright og Vebjørn Brækken en hel kveld, for å dokumentere ungdommenes hverdag, og hvilke utfordringer Uteseksjonen står overfor.

Misbruker ungjenter

Vår Frue spiller på kirkeklokkene. Gjennom Presidentveita skimtes flere ungdomsgrupper utenfor Trondheim Torg. Klokka er seks om ettermiddagen, en helt vanlig onsdag. Sekker, skateboard, osteburger, sigaretter, nysgjerrige blikk.

– Det er bra at de følger med oss, egentlig. Vi liker dem, i motsetning til politiet, hvor mange tjenestemenn har en ovenfra og nedholdning overfor oss, sier ei jente, før hun trekker hetta over hodet og tenner en Paramount.

En av ungdomsbolkene på trebenkene prater med Wright og miljøarbeider Vebjørn Brækken om hverdagsligheter. Slekt og familie, kjærlighetsproblemer og førerkort. De forteller om torget som møtested, noen drikker øl. De sier flere voksne rusmisbrukere kommer til torget for å lokke med seg ungjenter hjem. Skjenke dem fulle og misbruke dem.

– Hun jenta på sykkelen i forrige uke, ble ikke hun med han voksne fyren?

Samstemte nikk rundt benkene avløses av blikk i bakken. Ungjentene blir med fordi de vil tjene penger, lure mennene for penger, eller av ren ensomhet. Våre ledsagere i Uteseksjonen bekrefter at dette skjer.

Skinnet bedrar

Like bortenfor står en gjeng ren og pen ungdom. Nye moteriktige merkeklær. Wright og Brækken kjenner noen av dem, de slår av en prat. Alle er i godt humør, alle vil prate så nær som én, selv om han gjentatte ganger sier at «jeg vil ikke prate med slike som dere». Latteren sitter løst, Camilla får et kompliment om at hun ikke ser en dag eldre enn tjue ut. Hun responderer med et lite hiphopsteg. Ungdommene er sønner og døtre, fra Byåsen, Sjetnemarka, Flatåsen, Ranheim og Lade.

– Flere av de ungdommene der har ruset seg tungt på hasj, amfetamin, kokain, syre og mer til. En av dem har ranet ei gammel dame, og flere er utestengt fra kjøpesenteret på grunn av tyveri, forteller Brækken og Wright idet vi spaserer mot Leüthenhaven.

Ungdommene er femten og seksten år gamle. Uteseksjonen er dypt bekymret.

– Skinnet bedrar. Tidligere var det stereotypene som ruset seg, slik er det ikke lenger, sier Brækken.

Utdrag fra reportasjen «Ut og finne venner», som sto på trykk i Ukeadressa over åtte sider i oktober 2014. Her fulgte vi Unni Sørå (53), en selverklært ensom kvinne, på jakt etter venner via Venneklubben Trondheim på Facebook.

Nervøs før møtet

Utenfor puben trekker hun pusten dypt. Når et par kommer ut for å røyke, strømmer latter og glam ut sammen med dem. Skal hun gå inn? Bartenderen peker og forteller at en rekke bord ned mot vinduet er reservert venneklubben. Det sitter en del folk der, med albuene på bordet, ansikt til ansikt. Unni kjenner ingen. Hun søker med blikket. Et par jevnaldrende blikk møter hennes. Hun tar mot til seg, og går bort. «Er dette venneklubben?» spør hun. Positiv respons. Unni støtter albuene på bordet.

I skimmeret fra stearinlyset går praten lett. Unni smiler. Hun har funnet tonen med flere. Puben begynner å fylles opp, kontrabassisten i bandet har for lengst øst sine lydbølger ut over lokalet. Det danses swing, og flere tilkommer venneklubbens bordrekke. Det er vanskelig å høre i alt skrålet. Timene går.

Unni nikker. Ser litt ettertenksom ut, men fornøyd. Mye skal synke inn. Hun skal ta fatt på turen hjemover.

– Dette var helt supert. Jeg fikk skikkelig god kontakt med Stine og Monica. Stine er både ung og spirituell, som meg. Jeg og Monica har avtalt å gå en tur langs elva snart. Også har jeg blitt invitert med på Ørlandet Bluesfestival, forteller hun med iver.

Unni ser seg over skuldra og vinker.

Ensomhet kan ikke måles

Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom det å være ensom, og det å være alene. Du kan være helt alene og fornøyd, eller ha en stor omgangskrets og føle deg ensom. Mennesker med få kontakter er likevel oftere ensomme enn de med et stort nettverk.

Mange føler på opplevelsen av å være alene, eller å mangle et sosialt nettverk. Det kalles sosial ensomhet. En annen type, emosjonell ensomhet, viser til et fravær av nære tilknytningspersoner man kan betro seg til.

– Ensomhet defineres blant forskere som gapet mellom den faktiske sosiale kontakten man opplever, og det man ønsker seg, sier forsker Thomas Hansen ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

Han sier at det er stor forskjell mellom objektiv isolasjon og følelsen av ensomhet, selv med et bredt kontaktnett. Selvvalgt isolasjon, en såkalt eremittilværelse, kan ikke betegnes som ensomhet, ifølge flere psykologer.

– Ensomhet kan ikke måles i størrelse, det er veldig individuelt. Det avhenger av ens sosiale behov og forventninger. De aller fleste deler likevel noen grunnleggende behov, for identitet, anerkjennelse, intimitet og vennskap. Hvis ikke går det utover den psykiske helsen, sier Hansen.

Dårlig psykisk helse kan videre bety dårligere fysisk helse. Forskning viser at mennesker som føler seg ensomme og utvikler psykiske problemer, lever kortere enn andre. Forskningen viser også at i verste fall kan veien til selvmord bli kortere.